Posts Tagged ‘musikk’

Lovbrudd, eller mangefullt utviklede streamingtjenester?

3. februar 2012

På NRKs Kulturnytt i dag tidlig kunne vi høre musiker Lars Martin Myhre klage over at  Spotify og WIMP bryter åndsverkloven så lenge de ikke navngir opphavsmennene, det vil si komponist og tekstforfatter.

For ordens skyld kan vi peke på at dette er avhengig av distribusjonsform fordi lovligheten bestemmes av den rettslige standarden «som god skikk tilsier», men det er ikke det som er vårt poeng her.

Poenget er at utfyllende informasjon om musikk er noe mange savner i de nye streamingtjenestene.  Gjennom overgangen fra CDer med booklet til flyktig avspilling går mye nyttig og spennende innhold tapt. Ny teknologi kunne  koblet mye av informasjonen sammen, slik at vi som lytter til musikk kan se at hun som skrev akkurat den sangen, også har skrevet mange sanger for artister vi aldri har brydd oss, eller hørt om. Og sånn åpnes en helt ny musikkverden for oss.

Vi ønsker altså det samme som opphavsmennene, men fra et annet ståsted. I møte med ny teknologi og nye muligheter ser vi nok en gang at innholdsbransjen møter endringer med påstander om at opphavsretten er truet. Og nok en gang legges røde tall  til innholdsbransjens goodwill-konto.

Innholdsbransjen er utstyrt med hammer, og det har funket bra så lenge jobben har vært å slå inn spiker. I møte med skruene må man skaffe seg andre verktøy og annen kompetanse.

Advertisements

Norsk musikkbransje – mot- eller medstrøms?

2. februar 2012

Forbrukerrådet var i går kveld invitert til å innlede en panedebatt i regi av Gramart for å skal snakke om potensialet for streaming; hva forbrukerne vil ha og utfordringer knyttet til dette.

Kort oppsummert var våre poenger disse:

  • Etter mye feiling, er det norske digitale musikkmarkedet et forbilde for både andre land og andre innholdsbransjer.
  • Forbrukere finner seg ikke i dårlige, dyre og kompliserte tjenester. Vi vil møtes som kunder, og ikke som potensielle lovbrytere.

Neelie Kroes, visepresidenten i Kommisjonen, og kommissær for den digitale agenda uttalte følgende i en tale i slutten av januar:

“First, growth in consumer expectations. They expect an offer that is open rather than limited, “on demand” rather than on a fixed schedule, interactive and targeted rather than passive and controlled. We cannot ignore that: because these days if consumers don’t get what they want, they won’t be afraid to switch off.”

Kroes er opptatt av å få det europeiske markedet til å fungere. For å utløse dette potensialet, må alle ledd i næringskjeden innrette seg, og kanskje innrømme noen nederlag.

Innholdsbransjens tjenesteportefølje må bygges rundt en kundeterminologi, og ikke noe annet. Opphavsretten er god, det er forvaltningen av den som må endres.

For det er ikke til å stikke under en stol at mye av den manglende respekten for opphavsretten tilbakeføres til rettighetshaverne selv.

Rettighetshaverne har i dag:

• Beskyttelse gjennom materiell rett

• Beskyttelse gjennom prosessuell rett

• Beskyttelse gjennom kontraktsrett

• Beskyttelse gjennom kontrakter

• Beskyttelse gjennom teknologi

• Beskyttelse gjennom lovbeskyttelse av teknologien

Samtidig er digitale tjenester holdt utenfor formell forbrukerlovgivning i Europa. Dermed er det etter vår mening en opplagt ubalanse i kontraktsforholdet mellom kjøper og selger.

I tillegg er opphavsrettens synlighet siste 12 måneder knyttet til dette kanskje noe ubalanserte utdraget:

Resonansen dette har hos kundene, har lenge vært klart. Samtidig begynner den tapte generasjonen, de som har vokst opp med fri tilgang, å bli politisk aktive, og vips, så har man f. eks. Piratpartiet med mandat i EU og i enkelte lands parlamenter. Det sier etter min mening mye om de politiske virkningene av det arbeidet innholdsbransjen har lagt ned de siste 15 år.

Verken kjøper eller selger er tjent med at opphavsretten blir borte. Den utgjør et nødvendig fundament for skapende krefter. Samtidig vil forbrukerne ha gode tjenester, vi vil ha lovlige tjenester, vi vil ha konkurranse og vi vil betale!

Internett – opphavsrettens bane?

22. september 2011

Dette spørsmålet dannet utgangspunktet for en av mange debatter under forrige ukes Idefestival i regi av Universitetet i Oslo.

Forbrukerrådets svarer et rungende nei.

For det første har forbrukerne få eller ingen rettigheter i det digitale markedet. Digitale tjenester faller utenfor både eksisterende og foreslåtte lover, og forbrukerne er prisgitt lange standardvilkår på fremmed språk.

På tilbydersiden er situasjonen en annen, og rettighetshaverne får stadig mer og bedre beskyttelse:

  • Lovbeskyttet enerett
  • Beskyttelse gjennom  standardavtaler
  • Beskyttelse gjennom tekniske systemer (DRM)
  • Lovbeskyttelse av tekniske systemer (DRM)

I tillegg legges det i disse dager til rette for å styrke mulighetene for håndhevelse av ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsrett på internett.

Og heri ligger opphavsrettens store utfordring:

Rettighetshavernes underleverer i forhold til etterspørsel, samtidig som deres krav og policier ikke alltid er i takt med folks alminnelige rettsoppfatning (les: ja til datalagringsdirektivet og press på personvernet). Når en butikk stadig vekk går i klinsj med kundene sine, da blir det fort vanskelig, noe som blant annet kommer til uttykk ved at  Piratpartiet er representert i lovgivende forsamlinger.

For hva kan du egentlig kjøpe?

Musikkbransjen (i Norge spesielt) skal ha mye kudos for sin endring de siste årene, og  høster nå fruktene av sine anstrengelser, for det har det helt klart vært. Når det gjelder film og bøker er situasjonen en annen.

Bøker er i bevegelse, men er ikke i nærheten av å friskmeldes. Tilbudet av nettbaserte filmer og TV-serier er kritisk dårlig.

Rettighetshaverne sliter med evnen til å omstille seg, og de sliter med eget omdømme. I forrige uke vedtok EU, etter massivt trykk fra rettighetshaverne, at vernetiden for utøvende musikere skal utvides fra 50 til 70 år. Begrunnelse? Slitne studiomusikere har for lite igjen for jobben de gjorde back in the day. Men enkelte tall viser at det er forlagene som stikker av med 90 % av de pengene. Ikke noe Beatles på oss på mange år.

Legg til at rettighetshaverne er de eneste, sammen med politiet som krever en innføring av datalagringsdirektivet, så har jeg tegnet et bilde av en bransje som ikke helt forstår de langsiktige virkningene av sine valg.

Bare spør platebransjen…