Moderne forbruker, utdatert lov

15. mars 2012 by

Hvordan står det til med forbrukervernet når vi ikke lenger kjøper varer, men digitale tjenester? Hvilke rettigheter har vi – og viktigere – hvilke trenger vi når vi streamer musikk eller legger igjen informasjon på Facebook?

Det er i dag 50 år siden John F. Kennedy lanserte ett sett med grunnleggende forbrukerrettigheter i en tale til den amerikanske Kongressen. Blant rettighetene var retten til trygge produkter, rett til informasjon, retten til å velge og retten til å bli hørt.

JFKs prinsipper ligger i bunnen av mye av dagens forbrukerlovgivning. Samtidig er det grunn til å spørre om i hvilken grad de ble med over i den digitale forbrukerhverdagen.

Dagens lovgivning gir deg god beskyttelse når du kjøper bil eller kjøleskap, men kommer som oftest til kort i møte med digitale tjenester. I dag er produkter som ikke er håndgripelige, unntatt fra alminnelige forbrukerbeskyttelse.

Det betyr at når du kjøper musikk på iTunes eller laster ned spill til konsollen din, så er det lite eller ingenting å hente i dagens forbrukerlovgivning hvis noe går galt.

Også når vi betaler med personinformasjon eller oppmerksomhet kommer den tradisjonelle forbrukerlovgivningen til kort. I en slik forretningsmodell er det oss brukere som er selve produktet, og markedsføreren kunden.

Vår personinformasjon er det Facebook tjener penger på. Videresalg av opplysinger om hvem vi er og hva vi liker er grunnlaget for hele Facebooks forretningside. Men hvilke rettigheter vi har som brukere og produkt er uklart.

Og for å komplisere bildet ytterligere; når vi kjøper et fysisk produkt, er stadig oftere egenskapene definert ved programvare, slik som en smarttelefon eller en bil. Disse egenskapene kan også endres i etterkant – både til det bedre og det dårligere, og kommer da i form av såkalte oppdateringer.

Så hvor står vi da?

Tradisjonelt tar forbrukerlovgivningen utgangspunkt i at forbrukeren er den svake part i møte med butikken – og begrenser derfor butikkenes avtalefrihet. Den samme begrensningen finnes ikke i den digitale verden, og kommer klart til uttrykk hver gang vi handler et digitalt produkt.

For å kunne benytte en nettjeneste eller installere en programvare, styres vi inn i en kontraktssituasjon hvor vi enten kan godta utilgjengelige, uforståelige og ofte urimelige vilkår eller miste muligheten til å benytte tjenesten. Hvor ofte leser du en hel avtale – eller sier nei takk og klikker deg ut?

Forbrukerrådet har gjennomgått brukervilkår til en rekke tjenester. Det sier seg selv at de færreste av oss orker å lese eller evner å forstå brukervilkår på over 10 000 ord man blir presentert før man kan benytte man spillkonsollen man har kjøpt.

Konsekvensen er at vi mer eller mindre bevisst godtar urimelige avtaler som fratar oss opplagte person- og forbrukerrettigheter. Avtaleapatien stiger og vi huker ukritisk av de vilkårene som blir presentert for oss.

Dersom kunden mener hun ikke har grunn til å stole på butikken, lar hun være å handle. I Brussel har det fra flere hold, og over lengre tid blitt hevdet at “consumer trust and confidence” er helt avgjørende for å løse ut det potensialet i et europeisk, digitalt marked.

Vi kunne ikke være mer enig. Samtidig harmoniserer dette dårlig med at digitale tjenester er unntatt fra det nylig vedtatte forbrukerdirektivet, som etter hvert også blir norsk lov.

Dermed fortsetter en utvikling der det på mange måter har utviklet seg et parallelt avtaleunivers for digitale tjenester, hvor elementære prinsipper blir forsøkt omgått, overkjørt og vridd på.

Vi opplever en vidunderlig ny, digital verden, der mulighetene synes uendelige. Samtidig er vi også i en situasjon der vi er produktet i tjenestene vi benytter. Vi benytter teknologier vi ikke fullt ut forstår og uten den forbrukerbeskyttelsen vi tar for gitt i andre sammenhenger.

Dette samsvarer dårlig med de rettighetene JFK lanserte for 50 år siden. Et ensidig vern av kjøpersiden i den digitale verden er ingen tjent med – heller ikke de som skal tjene penger på nett.

Ingen klageadgang for fotballfans

9. mars 2012 by

Ser du kampene på parabol vil Premier League-lørdagene dine endre seg heretter. En EU-domstol har gitt en engelsk pub-eier medhold i at det er helt greit å kjøpe satellittkort i Hellas til en billig penge. Sky Sports svar er å bare vise én eneste kamp hver lørdag klokka 16.

Etter Forbrukerrådets mening må det være slik at dersom tilbudet reduseres, bør også prisen reduseres tilsvarende. Dersom ikke distributørene har sikret seg godt nok til at slike endringer ikke kan finne sted innefor gjeldende kontraktsperiode, må det være distributørenes problem, og ikke kundenes. Uansett bør enhver bindings- eller oppsigelsestide kanselleres, slik at kundene har  rett til å heve avtalen med umiddelbar virkning.

Men hva om TV2 ikke er enig? Ja, da står du rimelig på bar bakke. Misfornøyde TV-kunder har ingen instans å bringe inn klagene sine.

Gruppen som vurderte ulike tiltak som kan gi TV-seerne økt valgfrihet og mangfold foreslo en klagenemnd for TV-markedet – blant annet for slike situasjoner. Vi har tidligere også pekt på utfordringer med kanalpakker, innhold på PVR-bokser som blokkeres, eller program som tas av på ad hoc basis, som naturlig ville finne sin løsning i en slik nemnd.

Hva kulturministeren mener er foreløpig ikke godt å si. Saken ligger fortsatt til behandling, var beskjeden vi fikk da vi etterlyste oppfølging av forslagene fra TV-utvalget.

EU-domstolen sier igjen nei til piratfilter

17. februar 2012 by

Vi har tidligere skrevet om European Court of Justice og deres avvisning av kravet om at nettleverandører skal kunne tvinges til å installere filtere for å hindre ulovlig fildeling.

Onsdag 16. februar publiserte domstolen en ny avgjørelse, og denne gangen avviser den høyeste rettsinstansen i Europa kravet fra rettighetshaverne om at sosiale nettsteder skal måtte installere systemer som filtrerer, monitorerer eller blokkerer for å hindre ulovlig opp- eller nedlasting av opphavsrettslig beskyttet materiale.

I sin begrunnelse trekker retten frem at filter som medfører en generell filtrering av hele nettstedet ikke på en god nok måte balanserer hensynene mellom beskyttelse av opphavsretten og retten til å drive forretning.

Forbrukerrådet er helt enig med EU-domstolen om at sosiale medier ikke har noen rolle som generelt nettpoliti. Vi håper dette standpunktet blir videreført av lovgivende myndigheter når ehandelsdirektivet skal revideres…

 

Ting på nett og forbrukerrett

16. februar 2012 by

Stadig flere av produktene vi omgir oss med er koblet til internett. Dette gir ofte merverdi og er i mange tilfeller  en forutsetning for at produktene skal fungere. Samtidig er det flere utfordringer ved at produkter er på nett og at egenskapene defineres av programvare.

Det er ikke lenger sånn at en bils egenskaper er definert i det den ruller ut av fabrikken, eller at en telefons spesifikasjoner ikke kan endres etter at du har kjøpt den.

Leverandørenes tilgang til produktene etter at de har forlatt butikken brukes oftest til nødvendige oppdateringer, men åpner samtidig opp for urimelige endringer fra leverandør eller produsent.

Tidligere denne måned informerte TV-distributøren Altibox at endringer i kanalpakkene ville medføre at opptak fra kanalene bli sperret. Altibox hadde altså planer om å blokkere innhold kundene har betalt for og tatt opp på PVR-boksen sin – noe som ikke ville vært første gang (1,2).

Denne saken er nå løst, men problemet gjenstår. Det finnes fortsatt ingen regulering som sier hva av man kan kreve av et produkt som blir endret.

Det er problematisk når tillit er en av de viktigste valutaene vi har for den digitale økonomien. Det kan ikke være greit at en bilprodusent fjerner 50 hestekrefter fra bilen din for å komme bedre ut i en utslippstest, og kan gjøre dette ved å vise til avtalevilkårene.

Vi har tidligere tatt opp saken med EU-kommisjonen og eksemplifisert problemstillingen med PlayStation 3-saken.

PS3-saken ble først prøvd for Forbruketvistutvalget (FTU), hvor forbrukeren tapte. Forbrukerrådet klagde i etterkant Sony og PS3 inn for Forbrukerombudet for brudd på markedsføringsloven. Denne klagen har nå ligget til behandling i over ett år, uten at vi har fått noen offisiell tilbakemelding.

Kommisjonen mer enn antydet at FTU må ha misforstått klagen, ellers at forbrukerdirektivet er implementert feil  i Norge. Samtidig kan vi være enige med Kommisjonens også uoffisielle mening om at det er mest hensiktsmessig å vurdere slike saker etter markedsføringsloven.

Men inntil det skjer, les vilkår og meld fra til oss om det er noe du ikke synes er ok!

Digitale forbrukerrettigheter og EU

10. februar 2012 by

Forbrukerrådets holdt i går et innlegg i Europaparlamentets høring om EUs forbrukeragenda for 2013-2020.  Det som i utgangspunktet var ment å være et 7-8 minutters innlegg, måtte av tidshensyn kuttes til 3 minutter. I tillegg fikk vi beskjed om å  snakke sakte, slik at oversetterne klarte å holde følge. På tross av at vi brukte tiden til å snakke om behovet for klare og gode rettigheter for digitale forbrukere, var det ikke tid til alt i den planlagte presentasjonen. Her kan du lese hele innlegget:

Good morning ladies and gentlemen, and thank you for inviting me to this hearing to give the Norwegian Consumer Councils input to the Consumer agenda. In my daily work as the head of section, digital services, within the Norwegian Consumer Council, I deal largely with questions  relating to consumer rights in the digital landscape. I will therefor concentrate on a few digital topics, and as the digital arena continues to pose challenges to both consumers and regulating authorities, i hope to come up with some relevant suggestions for possible legislative change and other solutions that i can see.

My starting point is to see the consumer as a market actor, and with this recognize that consumer regulation is a part of a market regulation: a consumer is no more solely an individual needing protection, but also the end point,  the buyer, representing the demand side in a chain. At the same time, the term consumer is a moving target, sometimes consumer, sometimes a user and sometimes a citizen, all within the use of one service. However, all roles have to be taken into account when approaching any regulatory initiative.The study by Europe Economics and University of Amsterdam, which was published at the end of last year, illustrated that the current consumer detriment amounts to 64 bn EUR (Net financial loss: € 29 bn, Value of time lost: € 35 bn).At the same time, there is a strong focus on Europe not yet being able to release the full potential of the digital market, and everybody seems to agree that consumer confidence, and trust in the market are both of paramount importance to reach this common goal.

My starting point is to see the consumer as a market actor, and with this recognize that consumer regulation is a part of a market regulation: a consumer is no more solely an individual needing protection, but also the end point,  the buyer, representing the demand side in a chain. At the same time, the term consumer is a moving target, sometimes consumer, sometimes a user and sometimes a citizen, all within the use of one service. However, all roles have to be taken into account when approaching any regulatory initiative.The study by Europe Economics and University of Amsterdam, which was published at the end of last year, illustrated that the current consumer detriment amounts to 64 bn EUR (Net financial loss: € 29 bn, Value of time lost: € 35 bn).

At the same time, there is a strong focus on Europe not yet being able to release the full potential of the digital market, and everybody seems to agree that consumer confidence, and trust in the market are both of paramount importance to reach this common goal.

So let me give you a few examples on digital consumer challenges:

1. Attention and personal information is the new currency. How do people act under these regimes? To me, it seems like this is an example of an area were consumers need strong protection, due to the fact that they are yet  to grasp the full implications of this business model. To me, the best example, even though a bit tabloid example, has to be groups on Facebook opposing to the data retention directive

2. In the digital landscape, if the consumers can actually access content, its is usually under terms of service or licence agreements unimaginable in a historic or analogue environment. In addition, the consumer face a lack of interoperability, locking users into one service, thus impairing sound competition.

3. Examples: Content on Personal Video Recorders are altered, if not deleted, at the push of the distributors button. Legitimate TV-channels going black during a football game, due to discussions on whos rights it is to broadcast. This is leaving the TV-market one step forward, and two steps back.

4. Lets put some more focus on this two-way communiaction reality, where the duties and responsibilities are set by one part only, and where the consumer lacks insight and possibilities to negotiate neither terms nor the outcome of them. In many ways, a parallel terms and conditions universe has developed on the internet, whereby basic principles are being bypassed, set aside and twisted.

User equipment can be, and is being, crippled, functionality or properties are being seriously altered by service providers, in a way which is not serving the consumer. Challenges in relation to a goods-to-service, internet-of-things context, have not yet been sufficiently discussed, and far from solved.

Example: Last year, the NCC made a complaint on Sony Entertainment Europe to the consumer ombudsman for an update put out by Sony, and aimed at their PS3 gaming console. This update removed important functionality to millions of consoles, all done by a trusted update.

As we expect more and more things to go online, to be smarter, and to converge, these monologist two-way dialogues between gadget and provider needs to be influenced by the consumer in some way.

Consumers expect open offers, on demand, it has to be interactive and targeted, if not, we will switch off.

In the the Digital Agenda, under the paragraph “ Building digital confidence”#: relevant rights are described as being “(…) scattered across various laws and are not always easy to grasp.” That is to say the least!

Today, consumers are relevant in many legal areas new to them, and here are  some examples of this legal “scatteredness”:
Competition regulation: relevant to consumer protection, but doesn’t historically have consumers in the centre

Copyright regulation: relevant to consumer protection, but doesn’t historically have consumers in the centre
Privacy regulation: relevant to consumer protection, but doesn’t historically have consumers in the centre
Consumer regulation: digital content in general outside of scope

In 2006, The NCC did a survey, giving the Ministry of Culture, academics and music industry amongst others, some scenarios, asking if they were legal actions or not. They were perfectly normal situations like: are you allowed to back up your DVDs or transfer movies to your portable player, or use bought music as ringtones. Not one of the experts gave unanimous answers. How then are the consumer expected to know?

For every regulation relevant to consumers, without being consumer regulation, the interest of consumer is not at the centre of attention. And sometimes that is ok. But in sum, the consumer is losing out.

Summing up:

Consumers are being deprived of tools to function in the market in a way we all deem proper and needed
Regulation, when in place, is scattered
Trust and confidence are key factors
Things need to be the way consumers expect them to be
Money is being lost while not acting

While some companies seems to be giving more attention to the consumers as a key market actor, there is  strong need for more consistent regulation, putting the consumer at the center and giving her mandatory rights, responsibilities and all in a way that is clear to her.

What we need is an instrument that addresses the digital legal environment in a holistic way. We have seen many examples of voluntary, self regulatory tools, that leave consumers deprived of both clear, total and modern rules. We would expect efficient regulation, regulation from a legislator that defines consumers both as stakeholders and key players in a quest for one, single market.

The Norwegian Consumer Council sees an adoption of a Directive on digital content as the preferred solution to overcome the current situation of legal uncertainty and unclear rights for consumers.

This solution would also be coherent with the recently adopted Consumer Rights Directive; according to the Recital 19 “the Commission should examine the need for further harmonisation provisions in respect of digital content and submit, if necessary, a legislative proposal for addressing this matter”.

This would also be a natural and resourceful way of following up on the earlier mentioned studies from Europe Economics and University of Amsterdam.

The Digital Content Consumer Directive would:

Be tailored to the specific needs of digital content contracts
Provide for a single definition of digital content to create legal certainty
Establish Specific information requirements tailored to the needs of digital content
Include a list of specific terms to be presumed/deemed unfair
Introduce mandatory consumer rights (back up copies, use across multiple platforms etc)
Clarify the rules on remedies and their application on digital content

If buyers are uncertain, of their contractual partners, or of legal protection or remedies in any marketplace, they will not spend their money there. If we really want secure, confident consumers to do their part in releasing the potential of a single, European Digital Market, we have to start giving consumers reasons to trust.

Thank you!

Lovbrudd, eller mangefullt utviklede streamingtjenester?

3. februar 2012 by

På NRKs Kulturnytt i dag tidlig kunne vi høre musiker Lars Martin Myhre klage over at  Spotify og WIMP bryter åndsverkloven så lenge de ikke navngir opphavsmennene, det vil si komponist og tekstforfatter.

For ordens skyld kan vi peke på at dette er avhengig av distribusjonsform fordi lovligheten bestemmes av den rettslige standarden «som god skikk tilsier», men det er ikke det som er vårt poeng her.

Poenget er at utfyllende informasjon om musikk er noe mange savner i de nye streamingtjenestene.  Gjennom overgangen fra CDer med booklet til flyktig avspilling går mye nyttig og spennende innhold tapt. Ny teknologi kunne  koblet mye av informasjonen sammen, slik at vi som lytter til musikk kan se at hun som skrev akkurat den sangen, også har skrevet mange sanger for artister vi aldri har brydd oss, eller hørt om. Og sånn åpnes en helt ny musikkverden for oss.

Vi ønsker altså det samme som opphavsmennene, men fra et annet ståsted. I møte med ny teknologi og nye muligheter ser vi nok en gang at innholdsbransjen møter endringer med påstander om at opphavsretten er truet. Og nok en gang legges røde tall  til innholdsbransjens goodwill-konto.

Innholdsbransjen er utstyrt med hammer, og det har funket bra så lenge jobben har vært å slå inn spiker. I møte med skruene må man skaffe seg andre verktøy og annen kompetanse.

Norsk musikkbransje – mot- eller medstrøms?

2. februar 2012 by

Forbrukerrådet var i går kveld invitert til å innlede en panedebatt i regi av Gramart for å skal snakke om potensialet for streaming; hva forbrukerne vil ha og utfordringer knyttet til dette.

Kort oppsummert var våre poenger disse:

  • Etter mye feiling, er det norske digitale musikkmarkedet et forbilde for både andre land og andre innholdsbransjer.
  • Forbrukere finner seg ikke i dårlige, dyre og kompliserte tjenester. Vi vil møtes som kunder, og ikke som potensielle lovbrytere.

Neelie Kroes, visepresidenten i Kommisjonen, og kommissær for den digitale agenda uttalte følgende i en tale i slutten av januar:

“First, growth in consumer expectations. They expect an offer that is open rather than limited, “on demand” rather than on a fixed schedule, interactive and targeted rather than passive and controlled. We cannot ignore that: because these days if consumers don’t get what they want, they won’t be afraid to switch off.”

Kroes er opptatt av å få det europeiske markedet til å fungere. For å utløse dette potensialet, må alle ledd i næringskjeden innrette seg, og kanskje innrømme noen nederlag.

Innholdsbransjens tjenesteportefølje må bygges rundt en kundeterminologi, og ikke noe annet. Opphavsretten er god, det er forvaltningen av den som må endres.

For det er ikke til å stikke under en stol at mye av den manglende respekten for opphavsretten tilbakeføres til rettighetshaverne selv.

Rettighetshaverne har i dag:

• Beskyttelse gjennom materiell rett

• Beskyttelse gjennom prosessuell rett

• Beskyttelse gjennom kontraktsrett

• Beskyttelse gjennom kontrakter

• Beskyttelse gjennom teknologi

• Beskyttelse gjennom lovbeskyttelse av teknologien

Samtidig er digitale tjenester holdt utenfor formell forbrukerlovgivning i Europa. Dermed er det etter vår mening en opplagt ubalanse i kontraktsforholdet mellom kjøper og selger.

I tillegg er opphavsrettens synlighet siste 12 måneder knyttet til dette kanskje noe ubalanserte utdraget:

Resonansen dette har hos kundene, har lenge vært klart. Samtidig begynner den tapte generasjonen, de som har vokst opp med fri tilgang, å bli politisk aktive, og vips, så har man f. eks. Piratpartiet med mandat i EU og i enkelte lands parlamenter. Det sier etter min mening mye om de politiske virkningene av det arbeidet innholdsbransjen har lagt ned de siste 15 år.

Verken kjøper eller selger er tjent med at opphavsretten blir borte. Den utgjør et nødvendig fundament for skapende krefter. Samtidig vil forbrukerne ha gode tjenester, vi vil ha lovlige tjenester, vi vil ha konkurranse og vi vil betale!

EU gir brukerne bedre kontroll over egne data

25. januar 2012 by

EU-kommisjonen la i dag frem et forslag til oppdatert personvernlovgivning. Forslaget er et langt steg i riktig retning når det gjelder å gi forbrukerne kontroll over bruk av egne data.

Kommisjonens forslag gjelder både on- og offline, men er spesielt viktig for vår nettbruk, og  går langt i å diktere hvordan firmaer kan og ikke kan benytte personlige informasjon når brukerne handler eller kommuniserer ved hjelp av e-post, sosiale nettverk og lignende.

Blant flere lyspunkter:

  • Større gjennomsiktighet. Forbrukerne må informeres tydelig om hvilken informasjon som benyttes  av hvem, i hvilken hensikt og hvor lenge informasjonen lagres.
  • Varsling når data kan være på avveie (Data Breach Notification). Brukere skal informeres når noe går galt i firmaets håndtering av brukernes personlig informasjon.
  • Det skal bli enklere å flytte personlig data mellom de ulike tjenestene, slik at det enklere å bytte mellom ulike leverandører.
  • Personvern skal være implementert og utgangspunkt i alle relevante tjenester.
  • Datatilsynene i Europa får mer makt til å føre tilsyn med disse lovene, mens privatpersoner kan ta saken til rettsvesenet, enten på egen hånd eller ved hjelp av en  forbrukerorganisasjon.

Og for å sitere den den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC “Today the EU is taking a large step towards giving data rights back to its rightful owners, individuals themselves.”

– Gi kunden det kunden vil ha

25. januar 2012 by

Visepresident Neelie Kroes i EU-kommisjonen holdt i går en tale i Parlamentet, der hun tok for seg hvilke rammevilkår og muligheter som omfavner den kreative og innholdsbaserte tjenestesektoren.

Hun skryter, om ikke akkurat uhemmet av musikkbransjen, men sier samtidig klart i fra om at de andre innholdsleverandørene har en jobb å gjøre for å nå det åpenbare potensialet overgangen til digitale tjenester medfører.

I sin beskrivelse av hva vi forbrukere forventer og krever, plasserer Kroes forbrukeren utvetydig i rollen som etterspørrer i markedet; forbrukeren må sees på som en aktør tilbyderleddet ikke har råd til å ignorere, heller enn en aktør som trenger beskyttelse mot sterke motparter:

«First, growth in consumer expectations. They expect an offer that is open rather than limited, «on demand» rather than on a fixed schedule, interactive and targeted rather than passive and controlled. We cannot ignore that: because these days if consumers don’t get what they want, they won’t be afraid to switch off.»

For forbrukersiden er denne markedsmessige tilnærmingen til vår rolle både på godt og vondt, og det er ikke alltid like enkelt å finne seg til rette. Men det er helt klart at vi ønsker å fremstå som «victor rather than victim of cirumstance.»

Vi er også glade for at Kroes er klar i sin omtale av utbredelse av kapasitetshungrig innhold levert over internett som et insitament for ISP’er til å endelig ha et foretningsgrunnlag for å bygge ut, heller enn en trussel mot et eksiterende innholdsmarked. Det er sånn det må være i en innovativ økonomi!

Fremtiden kommer ikke med DSL

6. januar 2012 by

Telenor har bestemt seg for ikke å satse på TV over internett (IP-TV) til kundene som får internett via kobber-kabel, såkalt DSL. (lenke til Telecomrevy, som krever innlogging) Konklusjonen kommer blant annet etter at en pilot med IPTV via DSL gav blandede resultater.

Dette er et klart uttrykk for at DSL-teknologien ikke klarer å tilfredsstille fremtidens krav til båndbredde, og Telenor viser naturlig til en mer offensiv satsing på fiber og coax.

Samtidig understreker Telenor at DSL fortsatt er viktig. Men sett i lys av erfaringene ovenfor, fremstår ikke DSL som en fremtidsrettet teknologi for selskapets kunder.

Forbrukerrådet er opptatt av valgfrihet i TV-markedet, og har lenge gitt uttrykk for at TV over internett kan være et godt alternativ til TV-distributørenes bundlede tjenester. Det forutsetter i midlertidig at det er tilstrekkelig kapasitet i nettene til alle.

Forbrukerrådet håper Telenor ikke vil utsette det uunngåelige teknologiskifte, for å klemme de siste dråpene ut av en sitron de selv mener er rimelig tørr.

Norske TV-seere trenger et alternativ til kabel- og satelittselskapenes lite forbrukervennlige løsninger med kanalpakker og liten valgfrihet. Og det alternativet kommer aller mest sannsynlig via en internettilkobling med tilstrekkelig båndbredde.