Moderne forbruker, utdatert lov

by

Hvordan står det til med forbrukervernet når vi ikke lenger kjøper varer, men digitale tjenester? Hvilke rettigheter har vi – og viktigere – hvilke trenger vi når vi streamer musikk eller legger igjen informasjon på Facebook?

Det er i dag 50 år siden John F. Kennedy lanserte ett sett med grunnleggende forbrukerrettigheter i en tale til den amerikanske Kongressen. Blant rettighetene var retten til trygge produkter, rett til informasjon, retten til å velge og retten til å bli hørt.

JFKs prinsipper ligger i bunnen av mye av dagens forbrukerlovgivning. Samtidig er det grunn til å spørre om i hvilken grad de ble med over i den digitale forbrukerhverdagen.

Dagens lovgivning gir deg god beskyttelse når du kjøper bil eller kjøleskap, men kommer som oftest til kort i møte med digitale tjenester. I dag er produkter som ikke er håndgripelige, unntatt fra alminnelige forbrukerbeskyttelse.

Det betyr at når du kjøper musikk på iTunes eller laster ned spill til konsollen din, så er det lite eller ingenting å hente i dagens forbrukerlovgivning hvis noe går galt.

Også når vi betaler med personinformasjon eller oppmerksomhet kommer den tradisjonelle forbrukerlovgivningen til kort. I en slik forretningsmodell er det oss brukere som er selve produktet, og markedsføreren kunden.

Vår personinformasjon er det Facebook tjener penger på. Videresalg av opplysinger om hvem vi er og hva vi liker er grunnlaget for hele Facebooks forretningside. Men hvilke rettigheter vi har som brukere og produkt er uklart.

Og for å komplisere bildet ytterligere; når vi kjøper et fysisk produkt, er stadig oftere egenskapene definert ved programvare, slik som en smarttelefon eller en bil. Disse egenskapene kan også endres i etterkant – både til det bedre og det dårligere, og kommer da i form av såkalte oppdateringer.

Så hvor står vi da?

Tradisjonelt tar forbrukerlovgivningen utgangspunkt i at forbrukeren er den svake part i møte med butikken – og begrenser derfor butikkenes avtalefrihet. Den samme begrensningen finnes ikke i den digitale verden, og kommer klart til uttrykk hver gang vi handler et digitalt produkt.

For å kunne benytte en nettjeneste eller installere en programvare, styres vi inn i en kontraktssituasjon hvor vi enten kan godta utilgjengelige, uforståelige og ofte urimelige vilkår eller miste muligheten til å benytte tjenesten. Hvor ofte leser du en hel avtale – eller sier nei takk og klikker deg ut?

Forbrukerrådet har gjennomgått brukervilkår til en rekke tjenester. Det sier seg selv at de færreste av oss orker å lese eller evner å forstå brukervilkår på over 10 000 ord man blir presentert før man kan benytte man spillkonsollen man har kjøpt.

Konsekvensen er at vi mer eller mindre bevisst godtar urimelige avtaler som fratar oss opplagte person- og forbrukerrettigheter. Avtaleapatien stiger og vi huker ukritisk av de vilkårene som blir presentert for oss.

Dersom kunden mener hun ikke har grunn til å stole på butikken, lar hun være å handle. I Brussel har det fra flere hold, og over lengre tid blitt hevdet at “consumer trust and confidence” er helt avgjørende for å løse ut det potensialet i et europeisk, digitalt marked.

Vi kunne ikke være mer enig. Samtidig harmoniserer dette dårlig med at digitale tjenester er unntatt fra det nylig vedtatte forbrukerdirektivet, som etter hvert også blir norsk lov.

Dermed fortsetter en utvikling der det på mange måter har utviklet seg et parallelt avtaleunivers for digitale tjenester, hvor elementære prinsipper blir forsøkt omgått, overkjørt og vridd på.

Vi opplever en vidunderlig ny, digital verden, der mulighetene synes uendelige. Samtidig er vi også i en situasjon der vi er produktet i tjenestene vi benytter. Vi benytter teknologier vi ikke fullt ut forstår og uten den forbrukerbeskyttelsen vi tar for gitt i andre sammenhenger.

Dette samsvarer dårlig med de rettighetene JFK lanserte for 50 år siden. Et ensidig vern av kjøpersiden i den digitale verden er ingen tjent med – heller ikke de som skal tjene penger på nett.

Stikkord: , ,

2 kommentar to “Moderne forbruker, utdatert lov”

  1. Christian Says:

    Du skriver «Samtidig harmoniserer dette dårlig med at digitale tjenester er unntatt fra det nylig vedtatte forbrukerdirektivet, som etter hvert også blir norsk lov.»
    Hvordan kan dette stemme når det i utgaven av Directive on Consumer Rights (25. oktober 2011) publisert i Official Journal of the European Union L 304/64 står i consideration 19: «Contracts for the supply of digital content should fall within the scope of this Directive»?
    Har det skjedd endringer i etterkant av vedtakelsen som jeg ikke har fått med meg?

  2. Thomas Nortvedt Says:

    Hei, og takk for kommentar. Dersom du leser videre i selve direktivteksten, vil du i art. 2 legge merke til at digitalt innhold tatt ut av definisjonen av «goods», selvom enkelte andre tjenester som digitalt innhold er nevnt i sammenheng med seinere, er definert inn. Dermed blir digitalt innhold (og uansett ikke tjenester) regulert unntaksvis, og ikke som hovedregel.

    Utfordringene dette medfører er tatt opp av Kommisjonen, og har så langt resultert i to rapporter og en konferanse (http://ec.europa.eu/justice/newsroom/consumer-marketing/events/digital_conf_en.htm), der Forbrukerrådet har vært sterkt involvert.

    Håper dette er svar nok?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: