Lovbrudd, eller mangefullt utviklede streamingtjenester?

På NRKs Kulturnytt i dag tidlig kunne vi høre musiker Lars Martin Myhre klage over at  Spotify og WIMP bryter åndsverkloven så lenge de ikke navngir opphavsmennene, det vil si komponist og tekstforfatter.

For ordens skyld kan vi peke på at dette er avhengig av distribusjonsform fordi lovligheten bestemmes av den rettslige standarden «som god skikk tilsier», men det er ikke det som er vårt poeng her.

Poenget er at utfyllende informasjon om musikk er noe mange savner i de nye streamingtjenestene.  Gjennom overgangen fra CDer med booklet til flyktig avspilling går mye nyttig og spennende innhold tapt. Ny teknologi kunne  koblet mye av informasjonen sammen, slik at vi som lytter til musikk kan se at hun som skrev akkurat den sangen, også har skrevet mange sanger for artister vi aldri har brydd oss, eller hørt om. Og sånn åpnes en helt ny musikkverden for oss.

Vi ønsker altså det samme som opphavsmennene, men fra et annet ståsted. I møte med ny teknologi og nye muligheter ser vi nok en gang at innholdsbransjen møter endringer med påstander om at opphavsretten er truet. Og nok en gang legges røde tall  til innholdsbransjens goodwill-konto.

Innholdsbransjen er utstyrt med hammer, og det har funket bra så lenge jobben har vært å slå inn spiker. I møte med skruene må man skaffe seg andre verktøy og annen kompetanse.

Stikkord: åndsverkloven, musikk