Forfatter arkiv

Hvor mange offentlige konsultasjoner trengs for å utsette en sak?

25. juli 2012

EU-kommisjonen har (nok en gang) invitert til en offentlig høring om nettnøytralitet, som følger opp BERECs fakta-rapport fra tidligere i sommer. Samtidig som det er flott at fokuset på nettnøytralitet bevares, begynner det å bli slitsomt å forholde seg til alle utredninger og høringer som holdes. En europeisk kollega kaller det «Consultationism».

Innholdet i den bloggposten vi egentlig ville skrive i dag, ble dessverre/heldigvis fremført allerede i en artikkel i zdnet.com fra oktober 2011. Kort oppsummering: Visepresident i Europakommisjonen og kommissær for den digitale dagsorden, Neelie Kroes, vil gjerne fremstå som en beskytter av prinsippet om nettnøytralitet, og uttalte blant annet i januar 2010 at

ISPs shouldn’t be allowed to limit the access to service or content out of commercial motivation, but only in cases of security issues and spamming

Året etter, i oktober 2011 kritiserer Kommissær Kroes det nederlandske parlamentet for å ha vedtatt regulering som beskytter nettnøytraliteten. For det første fordi ISPer da ikke vil kunne tilby billig-internett, for det andre at EUs regelverk blir mindre harmonisert. Høringsutspillet det er vist til ovenfor er som sagt delvis basert på de funnene BEREC har gjort og publisert tidligere, og rapporten (pdf) viser klart at nettnøytraliteten er under et hardt press i Europa. Dette understrekes eksempelvis av den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUCs i deres brev til kommissær Kroes.

I utspillet fra 2011 siteres Kroes slik

I regret very much that the Netherlands seems to be moving unilaterally on this issue. We must act on the basis of facts, not passion; acting quickly and without reflection can be counterproductive.

Det er vi helt enige i. All regulering må være basert på fakta. Etter BERECs siste rapport har vi fakta på bordet. Samtidig er det etter sigende politisk vilje til å sikre nøytral infrastruktur i Europa. Da er det vanskelig å forstå hvorfor vi likevel ikke kommer videre. De stadige invitasjonene til å bidra i utredningene fra Brussel ligner mer og mer på byråkratisk prokrastinering.

På tide å lovfeste nettnøytraliteten i Europa

18. juli 2012

Forbrukerrådet legger ikke skjul på at vi ønsker å lovfeste nettnøytralitet i Norge, på tross av at vi har retningslinjer som etter sigende fungerer godt. Til det er tilslutningen til retningslinjene for usikker, og det er få sanksjonsmuligheter dersom noen skulle bryte med retningslinjene.

Samtidig viser undersøkelser som BEREC (the Body of European Regulators for Electronic Communications) har gjennomført, at mange europeiske forbrukere opplever det som etter norsk standard er klare brudd på nettnøytraliteten.

Den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC reagerer kraftig på de funnene BEREC har publisert, og skriver i et brev til visepresidenten i den Europakommisjonen, Nellie Kroes, at tiden nå er inne for å lovfeste nettnøytraliteten i Europa, heller enn ennå sette i initiere flere utredninger og høringer.

All den tid BERECs undersøkelse viser at nettnøytraliteten brytes daglig, og det er et politisk vilje til å sikre den samme nøytraliteten, burde det ikke være noen grunner for Kommisjonen å ikke legge frem et slikt forslag.

EU-kommisjonen truer Google

22. mai 2012

Kommissæren for konkurranse i EU, Joaquin Almunia kom 21. mai med en uttalelse som redegjør for statusen i kommisjonens behandling av Google og søkemotoren deres, vurdert opp mot europeisk konkurranseregulering.

Almunia sier at redegjørelsen er ment som en oppfordring til Google om å putte pengene sine der munnen er, det vil si. følge opp  forsikringene om at Google vil strekke seg langt for å rydde opp i eventuelle konkurranserettslige utfordringer, fremfor å bli underlagt lange, ressurskrevende formelle prosesser.

Selv om uttalelsen ikke innebærer direkte innsigelser mot Googles praksis, understreker kommissæren fire konkrete bekymringer:

  • Googles særbehandling av Googles egne vertikale søketjenester i generelle søkeresultater.
  • Googles bruk av innhold fra konkurrerende vertikale søketjenester i Googles egne tilbud uten forhåndsgodkjenning.
  • Eksklusive reklameavtaler «pålagt» av Google.
  • Begrensninger som Google setter til portabilitet av online søk.

Punktene er utdypet i uttalelsen det er lenket til ovenfor.

I et brevet til Googles Eric Schmidt gir Almunia Google noen få uker til å komme opp med forslag til løsninger. Forbrukerne er alltid tjent med konkurranse, og veldig stor konkurranse er det vel ikke på søkemotormarkedet for tiden. Og dersom for eksempel NIKE må betale en unaturlig høy pris for å dukke opp i reklamer på Googles tjenester, hvem tror du betaler overprisen?

Oppdatering 24.05.12; Google har varslet EU-kommisjonen at de ikke ønsker å inngå forlik i saken.

Se til Nederland

10. mai 2012

Mens norske telefoni- og internettilbydere blir stadig tydeligere i sine ønsker om å styre trafikken i nettene, har nederlandske myndigheter satt en effektiv stopper for slik praksis.

Som første europeiske land lovfestet nederlandske myndighter nettnøytraliteten 8. mai, selv om det gjenstår noen teknikalitetet før alt er på plass. Loven inneholder også restriksjoner for nettleverandørenes mulighet overvåkning (deep pocket inspection).

Det europeiske teletilsynet, BEREC, er i ferd med å sluttføre sin rapport om trafikkstyring og brudd på nettnøytraliteten i Europa. Foreløpige funn viser at blokkering av VoIP og fildelingstrafikk blir hyppig praktisert i Europa. Med de uttrykte ønskene fra norske nettilbydere er det heller ikke utenkelig at praksisen også dukker opp i Norge.

Forbrukerrådet har tidligere oppfordret norske myndigheter til å følge eksempelet fra Nederland. Foreløpig ser det ut til at regjeringen setter sin lit til fortsatt markedsdynamikk og selvregulering – og lener seg på de frivillige retningslinjene vi har i Norge. Så får vi se hvor lenge det holder.

ACTA knust av det europeiske datatilsynet

28. april 2012

Anti-Counterfeiting Trade Agreement, eller ACTA som handelsavtalen er bedre kjent for, har hele tiden vært under sterk kritikk. Avtalen er forhandlet frem i lukkede fora, og omgår demokratiske prosesser som åpne diskusjoner og parlamentarisk behandling av lovgivende organer.

Rettighetshaverne argumenterer for at innholdet i ACTA ikke er så galt som alle vil ha det til, se for eksempel IFFROs åpne brev fra mars fra i år. Samtidig tar de ikke innover seg hvordan avtalen faktisk er forhandlet frem. Dette blir å begynne i feil ende.

Da er det godt å se at institusjoner uten særinteresser i saken, slik som European Data Protection Supervisor, konkluderer med at avtalen  er uakseptabel i sin nåværende form;

«ACTA measures to enforce IP rights in the digital environment could threaten privacy and data protection if not properly implemented

Så er det altså grunn til å sette spørsmålstegn ved både innhold og prosess. Og som Tim Berners-Lee nylig uttalte; «We mustn’t allow record companies’ fear that their business model isn’t working to upset the openness of the internet.«

Staten må betale for datalagringsdirektivet

20. april 2012

Fristen for høringen om kostnadsdelingsmodell for datalagringsdirektivet går ut i dag 19. april, og Forbrukerrådet har sagt sin mening. Forbrukerrådet var i sin høringsuttalelse skeptiske til selve direktivet, uten at vi verken stod eller står fremst på barrikadene mot. Til det er innholdet i direktivet i randsonen av hva Forbrukerrådet jobber med.

Annerledes er det med kostnadsspørsmålet. Forbrukerrådet sa klart i fra i høringsuttalelsen om at kriminalitetsbekjempelse er et offentlig anliggende, og at kostnader knyttet til dette, ikke kan overføres forbrukere.

Dette prinsipielle utgangspunktet er forenklet og forsterket i vår høring til kostnadsmodeller, og vi skriver blant annet dette i vårt høringssvar:

Innspill etterspørres fra berørte aktører, og i hvilken grad forbrukerne er berørte, avgjøres av modellen som velges. Forbrukerrådet antar at kostnader tjenestetilbyderne påføres gjennom implementeringen av datalagringsdirektivet vil bli videreført til forbruker.

Justisdepartementets beskriver hensikten med å innføre direktivet på sin hjemmeside for datalagring slik:

”Justisdepartementet har foreslått å gjennomføre EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Hensikten er å gi justismyndighetene et verktøy for å avdekke, etterforske og straffeforfølge alvorlig kriminalitet.

Det prinsipielt nye med gjennomføringen av datalagringsdirektivet er at teletilbyderne pålegges en plikt til å lagre kommunikasjonsdata, at flere data enn i dag skal lagres, at lagringstiden blir lenger og at lagringen skal foregå for et annet formål enn tilbyders eget, nemlig kriminalitetsbekjempelse.”

Med en slik hensiktsangivelse, må Forbrukerrådet peke på at kriminalitetsbekjempelse er et offentlig ansvar, og at kostnadene ved slike oppgaver ikke på noen måte bør kunne lempes over på forbrukere. Forbrukerrådet presiserer at dette utgjør et prinsipielt standpunkt.

Sammen med fristen for denne høringen, har IKT-bransjen gjort det klart at de ønsker en utsettelse av innføringen av datalagringsdirektivet i tre år. Og det er bare en av mange reaksjoner på et direktiv som for tiden seiler i en fortjent motvind.

For oss er det viktig å understreke av kriminalitetsbekjempelse finansieres over skatteseddelen, og ikke telefonregningen.

Estland viser vei!

19. april 2012

I en artikkel i The Guardian, vises Estlands internettpolitikk frem i all sin prakt, og den gir uttrykk for noen utgangspunkt vi bør adoptere her i Norge.

Etter at regjeringen har kommet til at forvaltningen skal fulldigitaliseres, har spørsmålet om hvilken kompetanse som kreves dukket opp. I prinsippene som skal legges til grunn for regjeringens arbeid med fremtidens digitale forvaltning, tas infrastrukturen for gitt, og det er etter vårt syn uheldig. Akkurat nå foregår det en kamp om både definisjon av kapasitet, samt forvaltningen av denne. Da synes vi at dette er kloke ord fra Linnar Viik:

We realised that if the government was going to use the internet, the internet had to be available to everybody. So we built a huge network of public internet access points for people who couldn’t afford them at home.

Kanskje staten bør ha en sterkere, mer hands-on rolle enn de har i dag, når utbygging og forvaltning av infrastruktur skal  avgjøres?

Ingen regulering av CDN – ennå..

3. april 2012

Post- og teletilsynet publiserte 2. april rapporten «Content Delivery Networks – regulatorisk vurdering«, og for oss interesserte er rapporten spennende lesing.

I rapporten vurderer tilsynet både om hvorvidt Content Delivery Networks (CDN) omfattes av ekomloven, og om retningslinjene for nettnøytralitet kommer til anvendelse på CDN.

Tilsynet konkluderer med at CDN ikke oppfyller vilkårene for om å omfattes av ekomloven slik den er i dag, dvs at CDN ikke anses som verken en ekomtjeneste eller ekomnett i relasjon til definisjonene som fremkommer i ekomloven. Som tilsynet skriver i sin rapport, kan denne konklusjonen endres etter som implementeringen av telekompakken er i ferd med å finne frem til behandling i Stortinget.

Tilsynet konkluderer også med at CDN ikke vil omfattes av tilsynets retningslinjer for nettnøytralitet. Dette begrunnes med at CDN- serverne opererer på innholdslaget, og ikke på nettverkslaget, se rapportens figur 8. Tilsynet presiserer likevel i slutten av kapittel 4 at:

Nettnøytralitet innebærer at trafikken som overføres på nettverkslaget behandles på likeverdig måte i hvert enkelt knutepunkt (typisk svitsjer og rutere) og på hver enkelt kommunikasjonslinje som forbinder knutepunktene, uavhengig av type innhold eller applikasjon og uavhengig av mottaker og avsender. Dette betyr at ISP-er for eksempel ikke kan prioritere trafikk som utveksles mellom CDN-servere fremfor trafikk som utveksles mellom andre datamaskiner (servere eller klienter) tilknyttet Internett. ISP-ene kan heller ikke forskjellsbehandle trafikken til sluttbrukerne avhengig av om det er egne eller andres sluttkunder.

Vi venter dermed i enda mer spenning på stortingsproposisjonen fra Samferdselsdepartementet om endringer i ekomloven med tilhørende herligheter!

 

Kabel Norge og nettets undergang

20. mars 2012

På onsdag er det klart for Kabel Norges digital-tv og bredbåndskonferanse. Forbrukerrådet kommer ikke. Det gjør heller ingen andre som ikke tror at nettet er i ferd med å bryte sammen.

For ikke alle frykter nettets snart forestående sammenbrudd. På en workshop om nettnøytralitet og transparency i Danmark i år holdt en representant for det danske TDC en ganske så annerledes innlegg – dog etterfulgt av Telenor som repeterte de vanlige dommedagsprofetiene om fulle nett og manglende inntjening.

For det første tvilte TDC på at nettene kom til å bli så fulle og tilstoppet som Telenor og deres like har spådd i en årrekke. (The coming exaflood, and why it won’t drown the Internet)

For det andre understreket TDC det opplagte: de som leverer tjenester på internett er klar over hvilke begrensninger dette medfører, og tilpasser tilbudet deretter.

Det foregår altså en viss kundetilpasning og innovasjon i endene av nettverkene, i motsetning til hva man skulle tro når man hører på enkelte infrastrukturleverandører.

Legg til at TDC så muligheten av å ikke levere alle tjenester dersom kapasiteten ikke er god nok, så har du en sober tilnærming til tilbud og etterspørsel.

Det er derfor ganske skuffende å se programmet for Kabel Norges konferanse med innlegg som ”Nettbruken eksploderer og nettene er fulle » og «Kapasitet koster – hvem betaler».

Dagens infrastrukturleverandører lever av mer enn dette med sine multiplaymodeller, og har kanskje lagt for mye vekt på TV-benet sitt. Det er en naturlig og ønsket utvikling at vi brukere ser mer TV utenfor alminnelig distribusjon, og søker et TV-tilbud som er tilstedet på våre egne premisser. Gamle modeller utfordres kraftig når vi vil ha innhold utenom den kabelen de selv styrer.

Men sånn er det å være den som leverer aluminiumsbokser til Coca Cola: det er ingen grunn til å være sur fordi de tjener mer penger enn deg.

Moderne forbruker, utdatert lov

15. mars 2012

Hvordan står det til med forbrukervernet når vi ikke lenger kjøper varer, men digitale tjenester? Hvilke rettigheter har vi – og viktigere – hvilke trenger vi når vi streamer musikk eller legger igjen informasjon på Facebook?

Det er i dag 50 år siden John F. Kennedy lanserte ett sett med grunnleggende forbrukerrettigheter i en tale til den amerikanske Kongressen. Blant rettighetene var retten til trygge produkter, rett til informasjon, retten til å velge og retten til å bli hørt.

JFKs prinsipper ligger i bunnen av mye av dagens forbrukerlovgivning. Samtidig er det grunn til å spørre om i hvilken grad de ble med over i den digitale forbrukerhverdagen.

Dagens lovgivning gir deg god beskyttelse når du kjøper bil eller kjøleskap, men kommer som oftest til kort i møte med digitale tjenester. I dag er produkter som ikke er håndgripelige, unntatt fra alminnelige forbrukerbeskyttelse.

Det betyr at når du kjøper musikk på iTunes eller laster ned spill til konsollen din, så er det lite eller ingenting å hente i dagens forbrukerlovgivning hvis noe går galt.

Også når vi betaler med personinformasjon eller oppmerksomhet kommer den tradisjonelle forbrukerlovgivningen til kort. I en slik forretningsmodell er det oss brukere som er selve produktet, og markedsføreren kunden.

Vår personinformasjon er det Facebook tjener penger på. Videresalg av opplysinger om hvem vi er og hva vi liker er grunnlaget for hele Facebooks forretningside. Men hvilke rettigheter vi har som brukere og produkt er uklart.

Og for å komplisere bildet ytterligere; når vi kjøper et fysisk produkt, er stadig oftere egenskapene definert ved programvare, slik som en smarttelefon eller en bil. Disse egenskapene kan også endres i etterkant – både til det bedre og det dårligere, og kommer da i form av såkalte oppdateringer.

Så hvor står vi da?

Tradisjonelt tar forbrukerlovgivningen utgangspunkt i at forbrukeren er den svake part i møte med butikken – og begrenser derfor butikkenes avtalefrihet. Den samme begrensningen finnes ikke i den digitale verden, og kommer klart til uttrykk hver gang vi handler et digitalt produkt.

For å kunne benytte en nettjeneste eller installere en programvare, styres vi inn i en kontraktssituasjon hvor vi enten kan godta utilgjengelige, uforståelige og ofte urimelige vilkår eller miste muligheten til å benytte tjenesten. Hvor ofte leser du en hel avtale – eller sier nei takk og klikker deg ut?

Forbrukerrådet har gjennomgått brukervilkår til en rekke tjenester. Det sier seg selv at de færreste av oss orker å lese eller evner å forstå brukervilkår på over 10 000 ord man blir presentert før man kan benytte man spillkonsollen man har kjøpt.

Konsekvensen er at vi mer eller mindre bevisst godtar urimelige avtaler som fratar oss opplagte person- og forbrukerrettigheter. Avtaleapatien stiger og vi huker ukritisk av de vilkårene som blir presentert for oss.

Dersom kunden mener hun ikke har grunn til å stole på butikken, lar hun være å handle. I Brussel har det fra flere hold, og over lengre tid blitt hevdet at “consumer trust and confidence” er helt avgjørende for å løse ut det potensialet i et europeisk, digitalt marked.

Vi kunne ikke være mer enig. Samtidig harmoniserer dette dårlig med at digitale tjenester er unntatt fra det nylig vedtatte forbrukerdirektivet, som etter hvert også blir norsk lov.

Dermed fortsetter en utvikling der det på mange måter har utviklet seg et parallelt avtaleunivers for digitale tjenester, hvor elementære prinsipper blir forsøkt omgått, overkjørt og vridd på.

Vi opplever en vidunderlig ny, digital verden, der mulighetene synes uendelige. Samtidig er vi også i en situasjon der vi er produktet i tjenestene vi benytter. Vi benytter teknologier vi ikke fullt ut forstår og uten den forbrukerbeskyttelsen vi tar for gitt i andre sammenhenger.

Dette samsvarer dårlig med de rettighetene JFK lanserte for 50 år siden. Et ensidig vern av kjøpersiden i den digitale verden er ingen tjent med – heller ikke de som skal tjene penger på nett.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.